Av Marianne Aasen
Vi så det både i og utenfor i Domkirken i Oslo søndag 24. juli. Vi så det i den flerreligiøse begravelsen på Nesodden, hvor den kvinnelige presten og imamen gikk side om side foran Banos båre. Vi så det i begravelsene og bisettelsene landet rundt i små og store kirker.
Ingen kan være i tvil. Ikke nå lenger. Kirken har vært og er viktig. Som samlingspunkt i store og små lokalsamfunn. Som møteplass i bunnløs sorg. Og som et sted å oppsøke for å få trøst, varme og omsorg.
Kirkene over hele landet åpnet dørene bare noen timer etter at vi fikk høre om dramaet som utspilte seg på Utøya. Kirkerommet ble åpnet opp, det ble gitt mulighet for lystenning og en stille stund. Prester og andre kirkelige ansatte stilte velvillig opp, og var der for ungdommer og andre som trengte det. Også for de av oss som vanligvis ikke bruker kirken.
Kirken på sitt beste
Fra før vet vi at kirkene er viktig i lokalsamfunnet ved krisesituasjoner. Uansett religiøs overbevisning er du velkommen hvis du trenger noen å snakke med eller tid til ettertanke.
Marianne Aasen. Foto: stortinget.no
Det er kirken på sitt beste, en kirke med hjerterom. Som ser på tvers av hudfarge, seksuell legning og kjønn. Som ønsker alle velkommen. Som er der for deg når du trenger det. Det er slik kirken også bør være om den fortsatt skal kunne være statskirke.
Å være statskirke betyr også at kirken er en del av nasjonen. Da kongen, statsministeren, kirkeministeren og preses samlet nasjonen i Oslo Domkirke, var dermed også kirkens ledelse samlet. For de aller fleste i Norge føltes dette riktig. Kirkene er våre. Prestene er våre. De er ikke bare teologer, men eksperter på livet og døden og de jobber for oss alle. Dette er dypt forankret i en tusen år gammel tradisjon.
Samtidig er det mange i Norge som ikke føler seg hjemme i kirken. De tror på en annen gud. Eller ikke på gud i det hele tatt. Noen mener det er prinsipielt krevende at staten styrer et trossamfunn. Og noen mener kirka får en monopolsituasjon i situasjoner hvor landet er i kollektiv sorg eller i småsamfunn hvor det verken er alternative seremoni-rom eller nøytrale gravplasser.
Viktigere enn noen gang
Alle partier på Stortinget er derfor enige om at båndene skal løsnes opp noe gjennom det store kirkeforliket. Den prosessen er vi nå midt oppe i. Kirkeforliket innebærer at utnevning av prester og biskoper skal gjøres av kirkelige organ, og ikke som i dag av statens representanter. Det skal gjennomføres en demokratireform slik at vedtak i kirken i sterkere grad er forankret hos kirkens medlemmer. Valget til menighetsråd og bispedømmeråd skjer 11. og 12. september. Det vil si samtidig med kommune- og fylkestingsvalget.
Den gjengse oppfatning hos mange kirkemedlemmer er at kirken har gjort en fantastisk jobb i den vanskelige tiden Norge har vært igjennom. Samtidig har vi som nasjon slått ring rundt statsministerens oppfordring om mer åpenhet og mer demokrati. Å bruke stemmeretten blir viktigere enn noen gang. Det gjelder også i høyeste grad ved kirkevalget hvor medlemmene skal stemme over hvem som skal styre Den norske kirke.
Marianne Aasen leder Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Aasen ble valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet fra Akershus i 2005, og var medlem av Finanskomiteen i forrige periode.
Del denne artikkelen med andre!
Ser absolutt poenget ditt Nils-Tore. Og i den ubevisste ; så ærlig skal jeg være, uteglemmelsen av Kirkerådets leder, ligger også noe av den demokratiske utfordringen i kirken. For hvem er de som velges? Hva står de for? Hva slags rolle skal de ha, inad som utad? E
r det Kirkerådets leder eller preses som er ansiktet utad? Den debatten er også viktig sammen med mange andre utfordringer om hvordan kirka videre skal utvikles.
Det er uten tvil svært positivt det Marianne Aasen skriver om kirken og den viktige enhet og fellesskap som ble vist av toppledelsen vår da vi overvar messen i Oslo domkirke. Det føltes ekte. Men det er også viktig det Nils-Tore Andersen sier i sin kommentar. Det er lokalt det aller meste kirkeliv leves. Det er der vi møter mennesker i hverdag og helg, fest og sorg. Også der er det kjempeviktig at vi har ledere som evner å vise åpenhet og raushet i møte med absolutt alle mennesker. Jeg tror på en åpenhet og raushet som er forankret i Jesu kjærlighetsbudskap – det har ingen grenser. Jeg er glad for å kunne si at jeg deler Marianne Aasen sin tydelige begeistring for at kirken viste seg fra sin aller beste side når det tellte som mest å virke samlende og være full av omsorg i den utrolig tragiske og vonde terroren vi møtte 22.juli. Kirken utgjøres først og fremst av oss mennesker, de tomme bygningene kunne ikke ha gjort det samme for oss. Vi har mulighet til å fortsette å utvikle en levende og varm, åpen folkekirke i Norge!
Takk til Marianne Aasen, leder av Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen, for hennes positive omtale av kirken som møteplass i glede og sorg.
Jeg registrerer imidlertid at mens Stortinget og Regjeringen roper på mer demokrati i kirken, unnlater Marianne Aasen helt å nevne representantene for de valgte demokratiske organer i kirken når kirkens ledelse nevnes. Marianne Aasen skriver bl.a.: ” Da kongen, statsministeren, kirkeministeren og preses samlet nasjonen i Oslo Domkirke, var dermed også kirkens ledelse samlet.” Igjen gjøres Den noreske kirke til en embetskirke av de som roper høyest om mer demokrati. Ledende biskop utgjør SAMMEN MED den valgte kirkerådsleder kirkens ledelse. Jeg er redd for at ordningen med fast ledende biskop kan svekke betydningen av de valgte demokratiske organene i kirken. Og det var vel ikke meningen ? Men da må ledende biskop være seg bevisst den todelte ledelsesstruktur når hun representerer Den norske kirke i ulike sammenhenger.
Bare dette som en vennlig kommentar til en ellers positiv artikkel.